Tok egen coachingmedisin da livet var tøft
Hva gjør denne coachen når livet butter, bakkene blir bratte og lyset ikke helt slipper inn i livet? Holder de gode råd og tips jeg gir til andre når min egen kropp bare vil ligge under dyna?
For noen uker siden måtte jeg ta en relativt stor operasjon. Og jeg var klar. Det praktiske var ordnet, alle som måtte ha beskjed hadde fått det, og jeg gikk til dyst med stor optimisme, endelig skulle dette ordnes. Jeg ville i kjent stil gjøre det til et eventyr, et kapitel i livet, vel verdt å være med på.
Hurtigruta til Harstad ble en deilig måte å reise på. Vennebesøk og gode møter skapte gode minner, og dyktige fagfolk på Harstad sykehus fikk meg til å både slappe av og føle meg trygg. Jeg så nesten fram til noen uker rekonvalsens for riktig å komme meg. Jeg kunne jo skrive, besøke venner og be på kaffe på min private Solkafé hjemme.
Men så, helt ut av det blå, kom motløsheten og tok meg! Alt ble svart, livet var best under dyna og jeg var ikke mye verdt.
Det er kanskje helt opplagt at en kropp som får «juling», slik man gjør når noen skjærer og fjerner, tar seg den frihet å reagere akkurat som den vil. Det er mulig at jeg burde skjønt at det kom til å skje. Men det gjorde jeg altså ikke, og gikk derfor rett til sengs med sting for baugen, for å si det sånn.
Da er det et interresant spørsmål jeg som coach kan stille meg! Hjelper egen medisin? Kan jeg coache meg selv ut av mørket og opp av senga igjen?
Og det kunne jeg! Jeg tok kontroll, satte meg i forsetet, og styrte den veien jeg visste lå der. Jeg bestemte meg for å skynde meg langsomt, og la det ta den tiden det trengte. Det er lov å ikke holde mål, jeg sier det til andre hver eneste uke. Det ble også viktig å gi meg selv gode opplevelser. God mat, god, drikke, gode samtaler og god latter. Det ble helt rett å lese godt, og se gode filmer. Etterhvert ble det også riktig å være sammen med venner.
Jeg satte meg et mål, fokuserte på planlagte steg og gikk mot lyset. Og så, like plutselig som det kom, så lysnet det igjen, og jeg kan nå planlegge veien videre.
Onsdag skal jeg holde foredrag for gode mennesker i akkurat denne situasjonen, hva synes du jeg skal si til dem? Hva er gode råd når det butter i mot?
Jeg kan godt hjelpe deg også, jeg vet litt om både det å møte veggen, og det å se mørkt på livet. Og jeg vet en vei ut, opp og fram.
Ta gjerne kontakt!
Flott blogginnlegg!
Tusen takk, gode du!
Det betyr mye å få respons fra deg.
Eirin
å kjære du.. nå fikk jeg vondt i meg her !!
det beste råd er vel.. ring dine venner.. bruk de ressurser du har rundt deg.. venner hjelper.. støtter.. trøster.. og føler seg maktesløs når vi ikke tar kontakt..
ha en fin kveld.. klæm fra mæ
God klem, Berit!
Tur i solen snart?
Eirin
Jeg tror det er viktig å få aksept for de vonde og vanskelige følelsene. At man ikke får beskjed om å brette opp ermene sånn med en gang liksom, men tillater seg å kjenne på dritten rett og slett før man begynner på veien videre. Beskjeder av typen «det er jo bare å skjerpe seg» er verste sort. Tror du har skjønt det jeg, Eirin. Hvordan du hjelper ikke bare deg selv, men også andre. Ønsker deg lykke til på den planlagte ferden videre! Masse spennende som skjer om dagen.
Tusen takk, Liv Inger for gode kloke ord. Vi tenker mye likt.
God helg til deg og dine, må alle holde seg friske.
Klem fra Eirin
Å lette seg sjøl opp etter nakkehåran må til innimellom, vet det godt, det har vært mitt motto i mange år når det har butta skikkelig i mot.
Men, vi må å tillate oss å sveve i fritt fall enkelte ganger, og lande med et brak, det er helt normalt. Vi er jo bare mennesker av kjøtt og blod, i vår «superverden» med ofte umenneskelige krav fra alle kanter.
Lev vel!
Hei Heidi.
Tusen takk for gode kloke ord.
God helg og alt godt til deg!
Eirin
Hei.
Et kjæmpeflott innlegg Eirin!! <3
Du skriv om akkurat det som æ kom tell å tenke på her en dag – kain main klare å være sin eia coach utover det å snakke hårdt tell sæ sjøl om å ta sæ sammen..?
Åsså kjæm det her innlegget som vise at du klare å være din eia coach… I tellegg tell å coache andre å dele så masse godt av dæ sjøl. Det her klare du, å gjør du så fint Eirin. Inspireranes.
Takk og klæm!
Kjære Hedvik!
Tusen takk for gode ord!
Du er til stor inspirasjon for meg. Alltid.
Akkurat nå lukker jeg øynene og sitter under apelsintreet i bakhagen din. Åh!
Klem fra Eirin.
Så fin nettside du har
Denne skal jeg følge framover 
Jeg er 24 år, og har slitt med depresjoner, angst og søvnproblemer siden jeg var 16 år. Da jeg var 20 år klarte jeg å ta generell studiekompetanse, ved å ta de siste to årene på vgs som privatist, 16 eksamener på ett skoleår. Jeg sleit så med søvn, angst og depresjoner, at jeg ikke kom meg opp om morgenen, og klarte derfor ikke gå på vanlig skole. Så det å ta det som privatist passet meg perfekt.
Noe av det viktigste for meg nå, -som da jeg skulle ta de 16 eksamenene på ett skoleår, er bevisstgjøring. Å hele tiden VELGE det positive, velge de gode mulighetene, ta kontroll over tankene mine. Vanskelig, utfordrende, men MULIG 
Om to år skal jeg stå med vitnemål som journalist fra Norges Kreative Fagskole, og da skal jeg sende en kopi til nav 
Men etter det fikk jeg en kraftig knekk, og de siste fire årene har jeg vært avhengig av nav, og ikke kommet meg i jobb eller studier. Gikk i behandling til psykiater fram til jeg var 23. Nå i år har jeg kjent at «det er meg eller angsten, -og jeg nekter å la angsten vinne!». Så målet har nå vært å få en jobb å gå til fram til august, da jeg ønsker å starte journalist-studier.
Jeg delte disse planene med nav, som overkjørte meg helt. De sa jeg ikke ville klare verken jobb eller studier, og ville ha meg inn i skjermet bedrift. De mente også jeg burde begynne i behandling hos psykolog igjen.
Heldigvis er jeg ei ressurssterk og sta jente, med god selvinnsikt. Jeg vet at jeg kan klare de målene jeg nå har satt meg, og at jeg faktisk er klar for det, uansett hva nav sier. Jeg fikk meg en enkeltsamtale med min tidligere behandler, som rådet meg til å gå ut av hele nav-systemet, slik de holder på å bryte meg ned.
Dette var før helgen. Så nå har jeg gått ut av nav, sendt inn klage til sjefen der, sagt opp leiligheten jeg har leid i over ett år, flyttet midlertidig ned til moren min, nå fram mot studiestart i august.. Og søker nå jobber.
Nå er det ingen vei tilbake
Gleder meg til å motta tips og inspirasjon fra siden din her
Kjære Silje!
Først må jeg bare få si at du er ei knalltøff ung dame! Det du skriver her vitner om styrke og vilje og en kraft som du har i deg. At livet av og til krangler, og noen ganger i lange perioder, er noe de færreste av oss slipper unna. Du har fått en erfaring og en styrke som mange på din alder ikke har samlet seg!
Tusen takk for at du deler med meg! Nå skal jeg tenke på deg når jeg skriver. Du er en inspirasjon for meg.
Så må jeg bare beklage at jeg ikke har sett det du har skrevet og derfor ikke svart, før nå. Håper du ikke har gitt meg opp, men fortsatt vil følge med på det jeg skriver. Kom gjerne med kommentarer.
Jeg vil gjerne følge med hvordan det går med deg og planene dine, jeg har nemlig stor tro på at du når dine mål!
Beste hilsen
Eirin