Symboler – og hva man finner i skuffen

Eirin Bjørnstad Inspirasjon , , , ,

Jeg har alltid vært svak for Symboler som viser hvem jeg er og hva jeg står for. Derfor hender det at jeg ønsker å hive meg på hvis jeg kan stå for en god sak og vise det på en måte som er gjenkjennbar. Sånn som for eksempel dagen i dag, Verdensdagen for Down syndrom med underteksten «det er fint å være annerledes. Symbolet som blir brukt her er ulike sokker.

-For en god idé tenkte jeg, det var i går. Ulike sokker, dette er både befriende og litt småcracy, dette er jeg med på. Jeg som er helt enig i at det er fint å være annerledes, både på den ene og den andre måten.

Litt historie

Da jeg var barn jobbet min far som rektor på Prestvannet barneskole som hadde to avdelinger for psykisk utviklingshemmede (Som det het den gang). Jeg har alltid senere tenkt at jeg var heldig som, selv om jeg ikke selv gikk på den skolen, fikk et helt naturlig forhold til naturlige ulikheter. Noen er slik og noen er sånn, tilrettelegging må til uansett.

I min ungdom jobbet jeg noen somre på Nansenveien som var et bofellesskap for unge mennesker med forskjellige behov. Mange av de som bodde her hadde eller hadde hatt sin skolegang på Prestvannet skole. Dette var før HVPU reformen kom og gjorde bofellesskap som dette umoderne. Beboerne flyttet hjem til sin egen kommune, og for noen til ensomhet i egen leilighet. 

Til poenget

Men det var symboler og sokker vi konsentrerte oss om her. Dette kan bli gøy, tenkte jeg og åpnet sokkeskuffen, før jeg på bunnen av skuffa måtte innse at jeg bare har sorte sokker. Rett nok har noen av dem en tynn stripe med en annen farge oppe på leggen, men særlig crayzy ble det jo ikke.

Jeg er altså kjedelig og lite annerledes når det kommer til sokker. Enten går jeg i sorte sokker, eller så går jeg uten. Kanskje må jeg gå til anskaffelse av minst to par crazysokker, denne dagen kommer jo igjen om et år. I år kan jeg uansett ikke støtte denne gode saken med symboler, kun snakke varmt om, og oppfordre alle andre til å markere på sin måte.  

Våg og vær annerledes, vi er alle født unike og ulik alle andre. Gjør noe fint i dag for en som skiller seg ut, vis at du er en venn.

PS. Her er litt å kose seg med for de som vil ha mer enn sorte sokker. 

Ha en fin og unik dag, og takk for at du leste bloggen min.

Frykten for grålysningen

Eirin Bjørnstad Inspirasjon , , ,

 

«Sånn omtrent hver femte uke, like før grålysningen», sier frisøren min. Vi snakker selvfølgelig om den evindelige etterveksten. Den grålysningen som de aller fleste kvinner og jenter godt vet hva er, men som de fleste gutter blir godt voksne menn før de får vite om.

Min grålysing er av det riktig lyse slaget. Her snakker vi om bare en nyanse av grått, den som vises veldig godt. Jeg har arvet genene av min far, og har alltid synes at hans gråhet bare var distingvert og vakkert. Han startet å grånes sent i 20 årene og blir bare finere og finere, synes jeg. 

Ikke klar og ikke modig

Selv bruker jeg tusenvis av kroner hvert år på å skjule denne vakre kransen av modenhet og erfaring. Det må sies at jeg har satt i gang en moderat overgang og er blitt lysere. Dette gjør jeg for å «vinne» meg en uke eller to mot slutten av perioden. Og for å være nesten klar når tiden er inne. Men det er den altså ikke ennå, jeg holder stand.

Om det handler om feighet, frykt eller dårskap det vet jeg faktisk ikke. Jeg føler meg bare ikke moden (og gammel) nok ennå. Riktignok forsøkte jeg for noen år siden. En hel sommer og høst gikk jeg med hodet høyt hevet og var stilig grå. Motet sviktet da jeg gikk forbi skolen der Axel, min nevø går og stoppet opp for å prate med han. Etter en hyggelig prat gikk jeg videre, men fikk godt med meg at en annen 8 åring høyt og tydelig spurte; Axel, var det bestemora di? Mer skulle det ikke til, den gangen. 

Men hele tiden ser jeg etter gode forbilder, flotte stolte voksne kvinner med grått vakkert hår i alle lengder. Ei å hente inspirasjon fra, ei som er både modig og klok.

Det må sies at frisøren min er en tidligere kollega fra NRK. En tur til min venn Marit på Stili hver 5-6 uke er altså ikke bare for å få fikset på håret. Dette gjør jeg også for den gode samtale, altså ren mental pleie. Frisørsalongen er et undervurdert sted for kvinnefellesskap og samhørighet, hvis du har valgt rett frisør. 

Kjenner du deg igjen?

Takk for at du leste bloggen min i dag.

En stille lørdag på hjemmekontoret

Eirin Bjørnstad Inspirasjon , , ,
En litt grå lørdag på Hjemmekontoret

En av de tingene jeg liker best med å være frilanser er å kunne bestemme helt selv når jeg skal jobbe, og når jeg kan ta meg fri for å gjøre andre ting. Det fører jo ofte til at lørdager blir skrivedager på hjemmekontoret, sånn som i dag.

Ubemidlet frilanser

Noen ganger trenger jeg å sitte et sted hvor jeg ikke blir forstyrret, et sted som ikke er hjemmekontoret. Her har jeg funnet meg to favoritter. Den ene er på selveste Sommarøya en times kjøretur fra Tromsø. Herfra har jeg både gode barndomsminner og voksenminner. Det skjer noe med meg når jeg kjører over Sommarøybrua, og jeg vil ut dit så ofte jeg kan. Men å leie seg inn på hotellet der ute er en dyr affære for en frilanser og må høre til sjeldenheten. Dette til tross for at både servicen er god, og effektiviteten min vokser der ute. Men vinner jeg i Lotto så er skrivestue på Sommarøya høyt oppe på lista. 

Rause venner

Den andre «Skrivestua» er i kjelleren til min venninne Heidi. Her får jeg en hyggelig melding når Airbnb leiligheten deres ikke er leid ut, og så kan jeg komme og sitte der og jobbe hvis jeg vil. Det er nesten for godt til å være sant at det finnes så snille folk. Denne helgen skulle jeg egentlig sitte der, men så kom ikke bonusbarnet, hjemmeboende 18 åring dro på skitur med venner, og gubben har lovet å ikke forstyrre. Derfor sitter jeg nå her og skriver med utsikt til lett snøvær som etter nesten to måneders fravær nå ser ut til å ha funnet hjem igjen. 

Så mens man sørpå nå går og venter på våren, så går vi her nord og venter på snøvinteren. Den må liksom innom her før det går mot vår og lyse sommernetter. Jeg lengter etter vår og sommer, men liker godt at det nå er lyst både tidlig på morgenen, og langt ut over ettermiddagen.

Ha en god lørdag, og takk for at du lese min blogg i dag! 

Sludreblogg på trappene

Eirin Bjørnstad Inspirasjon , , , ,

For 10 år siden hadde jeg en Sludreblogg på blogger.com. En liten blogg som bare de spesielt interesserte og inviterte visste om. Dette var en blogg uten andre ambisjoner enn å få leseren til å kjenne seg igjen, og kanskje gjøre seg noen gode tanker. Jeg hadde meget stor glede av denne bloggen, så stor glede at jeg skrev et innlegg nesten hver dag. 

Hva er en Sludreblogg?

Jo, der skrev jeg om alt og ingenting. Om de viktige, men kanskje mest, de uviktige tingene jeg er opptatt av. Den var med andre ord like politisk ukorrekt som rosabloggene, men ble skrevet av en voksen dame som ikke ble sponset av noen.

Hva skrev jeg om?

Jeg kunne beskrive et møte med et nytt menneske. Jeg kunne fortelle om en reise, et produkt, eller beskrive en god matopplevelse. Jeg turde å være ærlig og frittalende, og hadde fritatt meg selv fra å skulle mene så mye klokt. Bloggen var rett og slett en blogg om det som rørte seg i hodet på en gjennomsnittskvinne midt i 40-årene.

I dag da

I dag er jeg en gjennomsnittskvinne midt i 50-årene og tenker at det er på tide å ta frem igjen gleden ved å sludre litt (nesten) hver dag. Bloggen du nå leser har ligget brakk og vært preget av prestasjonsangst alt for lenge. Som en ungpikedrøm har forelskelsen i det å kunne «reise lett» dratt i meg. Nå har den endelig tvunget fram et nytt møte med den lettbeinte kjærligheten til sludring på nett.

Så nå tar jeg brodden av alt og lover at denne bloggen ikke skal mene noen ting, ikke skal den være politisk korrekt heller. Her skal kos og undring føde lettlest pludring. Her skal barnlig kvinneliv få fritt spillerom.

Gleder meg allerede til neste innlegg.

Velkommen til EirinBjornstad.no en Sludreblogg helt på det gjevne.

 

                                                     -Takk for at du ville lese dagens babbel