Noen følger med

Et lite kafébesøk bare

Jeg satt på kafeen, med en kopp svart kaffe og et kakestykke foran meg, og en urolig følelse i magen. Det var ikke kaffen som skapte uroen – den var akkurat passe sterk, akkurat passe bitter. Det var noe annet. Noe jeg ikke helt kunne sette fingeren på.

Vi hadde gjort det. Trykket 'publiser'. Bloggen var ute i verden, ordene mine danset fritt i det digitale landskapet. Responsen hadde vært overveldende. Positive tilbakemeldinger, nysgjerrige spørsmål, noen små hint av beundring. Akkurat som forventet. Og likevel … det var noe.

Noen fulgte med.

Jeg lente meg diskret tilbake i stolen og lot blikket gli over kafeens gjester. Ingen virket mistenkelige, ingen kastet lange blikk i min retning. En mann bladde i avisen, en kvinne rørte i teen sin, en tenåring scrolla på mobilen. Alt var normalt. Kanskje for normalt.

Jeg var ikke paranoid, bare grundig. Det var en del av yrket. Å se etter mønstre, etter det som ikke stemte. Og akkurat nå var det noe som skurret. Kanskje var det fordi jeg plutselig var synlig. Fra å ha levd komfortabelt i skyggene, skjult bak mine observasjoner, var jeg nå en offentlig figur. Folk kunne lese tankene mine, analysere ordene mine, kanskje til og med forsøke å forstå meg. Den tanken var mer urovekkende enn jeg hadde forutsett.

Et pling fra telefonen rev meg ut av tankene. En ny kommentar på bloggen.

Interessant observasjon, frøken Vernov. Det er alltid noen som følger med.

Hjertet mitt slo et halvslag raskere. Kanskje det bare var en tilfeldig bemerkning. Kanskje det bare var en leser som ønsket å skape litt dramatikk. Eller kanskje, bare kanskje, noen hadde sett mer enn jeg trodde.

Jeg tok en ny slurk av kaffen. Hvis noen fulgte med, så fikk de bare gjøre det. Jeg hadde tross alt ikke tenkt å la meg skremme. Ikke ennå.