Stort ego, lite å skryte av.

Jeg har møtt på mennesker som har så stort ego at det skygger for hvem de virkelig er. Så stort ego at de heller ikke ser oss andre. Så stort ego at gode opplevelser, váre øyeblikk og gode stunder ikke når inn til dem. Det er vel nesten som et handicap å regne, tenker jeg, når den lille, store viktige verden går dem hus forbi, og alt de kan se og forholde seg til er seg selv. Hvordan kan man da vokse som menneske, hvordan kan man da hver dag lære noe nytt?

I dag skal BareEirin prøve å se skatten i den jeg møter, høre sangen i den som snakker, og gi en klem til den som trenger det. I dag skal mitt eget store skinnende ego, mitt behov for å bli sett, ta en hvil. Det kan bli spennende det.

Ha en god fredag alle sammen.