Dronninger i Kongens By.


Dronningens livgarde i Kongens by.

Da jeg var lita jente kan jeg huske at det var fint å ha brevvenner andre steder i landet, og gjerne i andre land også. Jeg husker at brevpapir og konvolutter hadde farge og mønster og at det å sette seg ned og skrive brev var noe helt spesielt. Tunga rett i munnen, hva skal jeg skrive og skriver jeg pent nok? Så kan jeg huske at jeg spent ventet på svar helt fra jeg puttet konvolutten med brev til min brevvenn i postkassen. Jeg husker at vi lover hverandre evig troskap og at vi, når vi ble voksne skulle besøke hverandre. Spesielt husker jeg Lone fra Danmark.
Nå har tiden gått, og jeg skriver sjelden brev. Nå skriver jeg e-post. Lone er byttet ut med Lene og møtepunktet var ikke et ønske om brevvenn i et barneblad, men hver sin blogg i det store bloggland. Sakte med sikkert ble små kommentarer på gode innlegg til nysgjerrighet for mennesket bak bloggen, og vi gikk over til å skrive e-post.
For å gjøre en lang og innholdsrik historie kort, ble vi noen uker etter jul enige om at vi skulle møtes. Jeg skulle komme til Danmark, og Lene som nå har gjort landdame av seg skulle ta seg inn til byen i sitt hjerte, København, som vi hadde hørt skulle være et godt sted for et viktig toppmøte.
Torsdag for en uke siden dro jeg av gårde, bagasjen booket helt til København, men med mellomlanding og flybytte på Gardermoen og i Ålborg. På Gardermoen hamstret jeg norske spesialiteter som tørrfisk og speket reinkjøtt, som en litt morsom syretest om du vil.
I København sto Lene, som jeg kjente så godt, men aldri hadde møtt, og ventet på meg. Klart jeg var spent, klart jeg hadde sommerfugler i magen. Jeg skulle jo være sammen med henne helt til søndag, og vi skulle dele hotellrom. Min mor som i slike tilfeller sitter på skuldra mi og snakker om alt det skumle som kan skje var uventet stille, men jeg visste godt hva hun tenkte. –Var dette så lurt da?
Og lurt var det! Vi fikk tre dager med mye latter, gode samtaler og god mat fra mange land. Vi gikk og gikk, og shoppet til kontoen sa fra om underernæring og inntørking.
Det saltspekkede reinkjøttet måtte jeg dele, men tørrfisken fikk jeg ha helt for meg selv. Sushi liker vi begge to. Og gleden ved det italienske kunne vi dele fult ut. Jeg er den impulsive, Lene den fornuftige. Lene er den som gir mot, og begge ser vi muligheter. I løpet av tre dager fant vi en god venninne som er lik på mange områder, men som også fyller ut der det trengs. En venninne som vil gå med videre på veien, selv om avstanden er stor rent fysisk.
Vi har funnet et felles prosjekt, og har fått et litt rikere liv begge to. Klart man skal tørre å gjøre nye ting. Klart man skal gi av seg selv.

Og til sommeren er det klart for nytt møte, denne gangen på Senja, blant høye fjell.

Her kan du lese om Lene sin opplevelse av vårt møte.

En god torsdag til deg, der du er. Gjør det du lurer på om du skal tørre. ;-)

Eirin

Forrige
Forrige

Så hadde han vinger...

Neste
Neste

Vårtur til København.