Carpe Diem, hvis du tør

Foto: Lars Åke Andersen

Carpe Diem – på min måte

"Grip dagen!" sier de, som om det er den enkleste sak i verden. Som om det bare er å hoppe i det, følge drømmen, sette kursen og aldri se seg tilbake. For noen er det faktisk slik. For andre krever en slik impuls mer enn bare et dytt – det krever tid, modning, kanskje til og med en skikkelig handlingsplan. Vi mennesker er ulike.

Selv befinner jeg meg et sted midt imellom. Jeg liker å forberede meg, liker å vite hvor rammene ligger – men samtidig trives jeg med vissheten om at livet kan overraske. Jeg har lært meg å gripe øyeblikket oftere enn før, å fange stunden, å gjøre det til mitt. Ikke alltid fordi jeg er modig, men fordi erfaringen har lært meg at de beste øyeblikkene ofte ligger der – rett foran meg – og venter på å bli plukket opp.

Det kom ikke av seg selv. Å bli tryggere, å slippe taket i frykten for hva andre måtte mene, å gå inn i det ukjente – det var en prosess. Noen ganger fikk jeg et dytt, men oftest var det godt å få bestemme farten selv. Jeg har alltid vært underveis, og menneskene jeg har møtt, har hver på sin måte preget den jeg er i dag.

Jeg tror ikke vi noen gang blir ferdige med å bli kjent med oss selv. Det finnes ingen sluttstasjon i denne prosessen, ingen gullmedalje for "best i selvutvikling." Veien er målet. Og nettopp derfor må vi gjøre veien så god som mulig – på tross av alt vi møter underveis.

Livet rommer alt: sorg og svik, gleder og oppturer. Men å stå stille – det er sjelden en god løsning. Vi mennesker er skapt for bevegelse, for utvikling. Stillstand kan bli til stagnering, og dødt vann lukter ikke godt.

Så grip dagen – i ditt tempo. Ta et skritt videre, ikke fordi du må, men fordi du fortjener å bli den beste utgaven av deg selv. Sett deg mål, sett spor, gjør noen glad. Små valg kan være store springbrett.

God reise.