Et stille punkt midt i alt

Mamma - for ikke så mange år siden

I går tok vi farvel med mamma.

Det har vært mange dager fulle av telefoner, praktiske avklaringer og spørsmål det ikke finnes noe riktig svar på. Men det ble fint. Vårt. Og når alt kom til alt, så tror jeg mamma ville likt det. Særlig da solisten fremførte Hortensia av Helge Stangnes – en sang mamma virkelig elsket, men som er ganske uventet i kirka.

Hun var født i krigens kaos, i et Kirkenes som lå i ruiner og med flyalarmen som bakgrunnsstøy. En granat skal visstnok ha fløyet rett over babykurven hennes. Det sier noe om styrken i startpunktet.

Resten av livet rommet også mye mot og innsats. Ikke på store, skrytete måter – men i det nære, varme og dagligdagse. Hun bakte verdens beste rundstykker og en sjokoladekake det går gjetord om. Hun hadde alltid ekstra skåler med snacks til barnebarna, fremkalte egne bilder i mørkerom og skrev sanger til Prøysen-melodier – med ukulele, så klart.

Hun måtte alltid lære seg noe nytt. Enten det var å spille musikk, bygge noe med hendene, eller henge med i teknologien, så sa hun aldri nei til å prøve. Smarttelefon, nettbrett og digitalkamera var i bruk lenge før mange andre på hennes alder turte prøve. Hun var et oppkomme av skaperglede.

Hun og pappa delte livet i over seksti år. Nå er det blitt stille i huset deres, men han er der fortsatt. Og vi er der, rundt ham.

Etter hvert kom sykdommen. Parkinson flyttet inn, stille, og tok henne fra oss – litt etter litt. Først i det små, så større og større, helt til hun til slutt var der mer i kropp enn i vesen. Men vi har bestemt oss for å huske mamma slik hun var: skapende, varm, morsom, nysgjerrig. Det er det som lever videre i oss.

Midt i alt dette, måtte jeg jo også skrive. Ikke for å fortelle alt, men for å kjenne etter. Dette innlegget handler ikke om sorg som storslagent drama, men om den lille, store tingen det er å miste et menneske som alltid har vært der.

I morgen skal jeg vanne blomstrene jeg har fått – små tegn på omtanke fra dem jeg har rundt meg nå i denne tiden. Alle meldinger er besvart underveis, det har vært godt å kjenne på støtten. Jeg er heldig som har så mange fine mennesker nær.

Men i dag skriver jeg. For å minne meg selv på at midt i det praktiske, i alle detaljene, finnes også et stille punkt. Et rom for takknemlighet – der savnet og smilet får være der samtidig.

Hvil i fred, mamma. Og takk.