June og kommentaren i kursiv

Når tankene får lov til å vandre, og små mysterier begynner å ta form.

Et lite PS fra Eirin:

NB! Etter at Muffinsmysteriet og løven fra Tromsø ble publisert, har jeg fått spørsmål om det kommer en oppfølger til Junes tidligere innlegg: “Noen følger med”
Svaret er ja – det gjør det.
I dag er det torsdag, og det betyr som alltid: et nytt innlegg fra June.

June skriver:

Jeg hadde valgt et av bordene på langveggen på Café Sånn, under kunsten til Gry. Selvfølgelig med ryggen mot veggen. Rundt meg: varme farger, og en sykkel som svevde i taket med en slags innadvendt verdighet. Dette var et sted man kunne sitte lenge. Et sted man kunne tenke uten å bli sett på som sær.

Utenfor lå Grønnegata i slaps og smeltende sol. Inne duftet det av krydret tomatsuppe og kaffe. Jeg hadde valgt begge deler. Kaffen var helt enkel og svart. Det passet meg utmerket.

På bordet lå en notatbok og mobilen min. Jeg hadde skrudd av varsler. Eller – jeg trodde jeg hadde det. Jeg løftet koppen, og i det jeg satte den fra meg igjen, våknet skjermen. Ikke en ny kommentar, ikke en varsling – bare en rest. En kommentar jeg allerede hadde lest, men som hadde blitt stående igjen, åpen. Som om noen ville minne meg på den.

“Interessant observasjon, frøken Vernov. Det er alltid noen som følger med.”

Kommentaren hadde kommet under blogginnlegget for flere dager siden. Jeg hadde lest den, registrert den, og… latt den bli. Men den hadde blitt med meg. Den hadde festet seg. Som en halvdrømt setning jeg ikke helt visste hvor kom fra.

Jeg rørte i suppen. Lente meg tilbake. Lot blikket gli over rommet. Folk snakket lavt, skrev på laptoper, bar med seg babyer og kunstbøker. Ingen så mistenkelig ut. Men det var jo det som var poenget.

“Det er alltid noen som følger med.”
Ja vel. Hvem da?

Jeg stirret på skjermen en stund. Tok så en skje av suppa, litt for varm, og bladde automatisk om i notatboken. En tanke hadde begynt å spinne, men ikke i retning av fare. Mer i retning av noe uventet. En invitasjon, kanskje?

Noen minutter senere kom det en e-post. Kort, men vennlig:

"Hei June. Jeg leste bloggen din ved en tilfeldighet – og ble værende. Du skriver med det blikket vi lengter etter i vår spalte om fortellinger og observasjoner fra hverdagen. Vi vil gjerne invitere deg som gjesteforfatter. Mer info følger hvis du er interessert."

Ingen trussel. Ingen overvåking. Bare et svar. En åpning. Kanskje til noe nytt.

Jeg tok en ny slurk av kaffen, og smilte. Ikke for stort. Men stort nok til å kjenne at jeg fortsatt hadde noe ugjort der ute.