Påskeevangeliet forklart: dramaturgien vi alle kjenner igjen
Her nord kommer våren stille. Noen ganger som en fortelling du ikke visste at du trengte å høre.
– om dramaturgi, og det som ikke kan skrives på forhånd
Jeg tok et web-seminar med forfatter Gro Dahle her om dagen. Hun snakket om dramaturgiske modeller – de klassiske kurvene, heltereisen, fjelldramaturgien og Hollywood-modellen. Og mens hun snakket, slo det meg plutselig:
Hva slags dramaturgi er egentlig påskeevangeliet?
Så hva kom først – påskeevangeliet eller Hollywoodfilmene? Høna, egget, eller helter med vendepunkt og tre akter?
Hollywood-modellen, kanskje? Den er jo delt i tre: en begynnelse der alt virker i balanse, en midtdel med motstand og mørke, og en slutt hvor noe forløses. En ny orden oppstår. Ofte får vi en seier til slutt – eller i det minste en innsikt.
Og se her:
Palmesøndag: Alt er håp. En konge rir inn i byen. Folk jubler. Det ligger en forventning i lufta.
Skjærtorsdag: Fellesskap, vin, kjærlighet. Og så… svik. Forvirring. Stillheten etterpå.
Langfredag: Alt faller sammen. Kroppen tåler ikke mer. Fremtiden viskes ut. Det blir mørkt – både rundt og inni oss.
Påskeaften: Det tomme. Den tause dagen. Det er over nå. Eller?
Påskedag: Plottet snur. Alt vi trodde vi visste, forandres. Det er en ny begynnelse – men ikke som før.
Hvis dette er Hollywood-modellen, så går den dypere. For i påsken er det ikke hovedpersonen som redder seg selv. Det er noe som skjer utenfra. Det er noe annet – noe som skjer bak kulissene, uten manus, uten medvirkning.
Og det er kanskje derfor jeg alltid har kjent meg mer igjen i påsken enn i jula. Ikke fordi jeg elsker gule kyllinger eller lam til middag, men fordi denne fortellingen rommer det vonde. Den sier at livet går i stykker. At det finnes svik. Ensomhet. Sorg. Stillhet. Og at det likevel kan oppstå noe nytt.
Ikke som før. Ikke perfekt. Men annerledes. Og kanskje enda mer virkelig.
Og takk for påsken, som minner meg om at fortellingen ikke alltid slutter når det ser som mørkest ut.
Har du en favorittmodell? En fortelling du alltid vender tilbake til? Eller kjenner du igjen rytmen i påsken i ditt eget liv? Skriv gjerne en kommentar – jeg samler på sånt.
