Denne helga har jeg tatt en reise bakover i tid, med selvpålagt oppdrag å tenke på framtiden.
Jeg har vært så heldig å fått låne en hybelleilighet i hjembyen, ikke langt fra min barndoms dal Skoglyst, og er hybelboer igjen noen dager, slik jeg var det som ungdom på 80-tallet. Jeg har handlet inn mat for én, jeg tenker lange uavbrutte tanker og jeg vet jeg kommer til å trives i eget selskap.
Oppdraget mitt handler om å finne igjen den egeneide skrivegleden min! Om å dele på bloggen og skrive historier igjen. Jeg savner rett og slett den følelsen jeg fikk ved å dele tanker, erfaringer og levd liv. Jeg vil igjen drodle og fabulere fritt, ikke bare skrive på oppdrag slik jeg gjør nå.
Fra tid til annen møter jeg også på andre som sier at de savner mine ”lett slentrende” skriverier på bloggen. Og da tenker jeg at hvis jeg kan glede noen med mine enkle betraktninger om ”livet, havet, døden og kjærligheten», så er jo det en meget god motivasjon for å gå i gang igjen.
Men tror du ikke jeg sitter her med «jantetankene» og tenker at jeg ikke må love noe jeg ikke kan holde. At jeg ikke må ”sikte så høgt at eg får pila i hodet når ho kjem ned at”, som det står i Håvamål. ”Drit i det”, sier den kloke kvinnen i meg. For nå er jeg en voksen dame som kan gjøre som hun vil, mene som hun vil, og snuble når hun gjør det. Jeg skyter pila rett opp, hopper uten sikkerhetsnett og er faktisk i gang igjen med bloggen min!
God helg til deg, jeg håper at du også spenner buen for viktige piler denne helga!
-Takk for at du ville lese hos meg i dag.
