Frykten for grålysningen

 

«Sånn omtrent hver femte uke, like før grålysningen», sier frisøren min. Vi snakker selvfølgelig om den evindelige etterveksten. Den grålysningen som de aller fleste kvinner og jenter godt vet hva er, men som de fleste gutter blir godt voksne menn før de får vite om.

Min grålysing er av det riktig lyse slaget. Her snakker vi om bare en nyanse av grått, den som vises veldig godt. Jeg har arvet genene av min far, og har alltid synes at hans gråhet bare var distingvert og vakkert. Han startet å grånes sent i 20 årene og blir bare finere og finere, synes jeg. 

Ikke klar og ikke modig

Selv bruker jeg tusenvis av kroner hvert år på å skjule denne vakre kransen av modenhet og erfaring. Det må sies at jeg har satt i gang en moderat overgang og er blitt lysere. Dette gjør jeg for å «vinne» meg en uke eller to mot slutten av perioden. Og for å være nesten klar når tiden er inne. Men det er den altså ikke ennå, jeg holder stand.

Om det handler om feighet, frykt eller dårskap det vet jeg faktisk ikke. Jeg føler meg bare ikke moden (og gammel) nok ennå. Riktignok forsøkte jeg for noen år siden. En hel sommer og høst gikk jeg med hodet høyt hevet og var stilig grå. Motet sviktet da jeg gikk forbi skolen der Axel, min nevø går og stoppet opp for å prate med han. Etter en hyggelig prat gikk jeg videre, men fikk godt med meg at en annen 8 åring høyt og tydelig spurte; Axel, var det bestemora di? Mer skulle det ikke til, den gangen. 

Men hele tiden ser jeg etter gode forbilder, flotte stolte voksne kvinner med grått vakkert hår i alle lengder. Ei å hente inspirasjon fra, ei som er både modig og klok.

Det må sies at frisøren min er en tidligere kollega fra NRK. En tur til min venn Marit på Stili hver 5-6 uke er altså ikke bare for å få fikset på håret. Dette gjør jeg også for den gode samtale, altså ren mental pleie. Frisørsalongen er et undervurdert sted for kvinnefellesskap og samhørighet, hvis du har valgt rett frisør. 

Kjenner du deg igjen?

Takk for at du leste bloggen min i dag.