De to siste ukene har vært intense og deilige Valpeuker her hos meg. Det har handlet om å komme inn i samme rytme som Cora. Og her snakker vi om tissing, bæjsing, soving og førstegradsoppdragelse. Jeg ble tatt på sengen kan man si, jeg som har hjemmekontor og står opp når jeg vil, står nå opp og vekker vekkeklokka etter at jeg har vært ute med dyret (som hun heter på den tiden av døgnet). Så går det slag i slag med "ut og tisse-turer" hvert kvartet. Men, så helt plutselig sover hun, og da kan jeg skrive i full fart. Jeg har hørt at det skal gå seg til, men jeg tror det ikke, akkurat nå. Mye godt har fulgt i Coras kjølvann. Jeg har blandt annet oppdaget hagen min på nytt! Den har uante muligheter. Jeg gleder meg til å sette en benk på Utkikksplassen, og en under furua. Jeg har også funnet et sted for Meiseboller til småfuglene som denne vinteren skal få mat hver dag.
Nye perspektiv er aldri å forakte. Nå ser jeg dagen komme, og ser at mørketiden nærmer seg med raske skritt. 21. november sier solen farvel og blir borte til 21. januar. To lange måneder uten et streif av sol. Det heter forresten ikke mørketia her hos oss, det heter Den blå tia. Og lyset er blått og vakkert, på det nermeste magisk. Jeg har alltid en glegrue følelse når Den blå tia står for døren, men jeg overlever alltid, og kommer ut på den andre siden sterkere og klokere. Det er jeg helt sikker på. På den andre siden venter dessuten soldagen, og den skal jeg fortelle dere om i slutten av januar.
God helg alle sammen!
