Når fremtiden innhenter oss

Dobbeltrom, ja. Bare det er en grønn benk i sola.

Da o-faglæreren min spådde alderdommen – og traff

Jeg husker fortsatt øyeblikket, selv om det føltes som et annet liv, en annen virkelighet. Vi satt i klasserommet på ungdomsskolen på slutten av 70-tallet, og o-faglæreren vår, Fossum, sa det rett ut:

– Når dere blir gamle, vil det ikke være plass til dere på sykehjem.

Vi lo. Kanskje alle lo. Det var en så fjern tanke. Vi var seksten år og hadde langt viktigere ting å tenke på – som hvem som skulle på ungdomsklubben den kvelden, og om vi rakk bussen hjem.

Men likevel – ordene hans festet seg. For her sitter jeg, 45 år senere, 61 år gammel, og tenker: Han hadde rett.

Fossum og fremtiden

Fossum var ikke bare lærer – han var også forfatteren av den grønne o-fagsboka som hele landet brukte. Den som handlet om samfunnet. Kanskje visste han mer enn vi trodde den gangen?

Selv så jeg ham mest som en mann med mange saklige setninger og en forkjærlighet for overheadark. Men i ettertid… kanskje han hadde et snev av Nostradamus i seg. Eller bare et solid grep om statistikken.

Nå: Et samfunn under press

I dag er tallene klare: Det blir flere eldre, færre unge, og en alvorlig mangel på folk til å ta seg av oss. Kommunene er presset. Det snakkes om å flytte ressurser fra barn og unge over til eldreomsorgen – samtidig som det ikke finnes nok hender i helsevesenet.

Høyere lønn og bedre utdanning for helsearbeidere? Kanskje det burde skjedd for 30 år siden. Flere sykehjemsplasser? For dyrt, sies det.

Og vi, min generasjon, som trodde vi skulle få vin til maten og konserter i helgene når vi ble gamle... Nå virker det mer sannsynlig at vi får en mikrobølgeovn på rommet og en YouTube-link til en gammel konsert. Hvis vi er heldige.

Jeg leste nylig at det går mot dobbeltrom igjen. Ikke som i «hyggelig selskap» – men som i «plassmangel og budsjettnedskjæringer». Kanskje må vi ligge der med gardin mellom oss og håpe at den andre ikke snorker.

Hva gjør vi nå?

Jeg kjenner uro. Ikke bare for samfunnet, men for meg selv. Vil det være noen der hvis jeg trenger hjelp? Eller må vi begynne å lage vår egen plan B?

Plan B, ja. Hva skulle den være?

Kanskje må vi bo i kollektiv med venner. Dele på omsorgsoppgaver. Investere i rullatorer med turbo og heis i hagen. Kanskje kommer det en slags abonnementsordning på verdig alderdom?

Eller kanskje... vi må skrive kontrakter med barna våre.

Kontrakt med neste generasjon

Noe sånt som:
“Jeg lover å stille opp som barnevakt, gi økonomisk hjelp når det trengs, og ikke kommentere dine valg alt for mye – hvis du lover å ikke plassere meg i et hjørne med en kopp lunken kaffe når jeg blir gammel.”

Det er ikke bare et spørsmål om politikk og økonomi. Det handler også om relasjoner. Fellesskap. Å tørre å snakke sammen om det som kommer.

Et glimt av håp

Jeg vil gjerne tro det finnes håp. At vi fortsatt kan gjøre kloke valg. At det går an å ruste seg, både personlig og som samfunn. Kanskje bør vi se til Finland – de er tross alt bedre enn oss på mange viktige saker.

Og kanskje, bare kanskje, vil det gjøre en forskjell at vi snakker sant om dette – før det er for sent.

Og så, en tanke jeg nesten ikke tør tenke:

I min familie lever vi lenge.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil det.

Gjør du deg noen tanker etter å ha lest dette? Du er hjertelig velkommen til å dele dem i kommentarfeltet – eller sende meg en melding.