Jeg var 10 år og mamma og jeg skulle på ”jentetur” alene for første gang. Vi skulle besøke bestemor som bodde i Kirkenes, og vi skulle reise med fly. Dette var slett ikke hverdagskost for oss den gang på 70-tallet, og vi var nok veldig spente både mamma og jeg.
Jeg kan huske at det var vinter, og at været var slik det ofte kan være her nord om vinteren. På flyplassen traff vi helt tilfeldig ei barndomsvenninne av mamma, og hennes datter som var på min alder. De skulle hjem til Kirkenes, og stemningen ble hyggelig for både store og små jenter på flyplassen den dagen.
At det ble sen flyavgang på grunn av dårlig vær gjorde ingenting, vi hadde funnet tonen. Planer ble lagt for fine opplevelser også i Kirkenes i dagene som lå foran. Så kom meldingen om at flyavgang var utsatt til dagen etter. De som bodde i Tromsø kunne reise hjem og komme tilbake dagen etter, mens de som ikke var hjemmehørende i byen skulle få hotellrom og skyss til flyplassen neste dag.
Fristelsen ble stor, min mor var ung, i lystig lag og på jentetur for første gang på mange år, jeg skjønner henne godt. – Du må ikke si at vi bor her i byen, vi får ikke bo på hotell hvis de får vite at vi er fra Tromsø, sa min mor til meg. Og jeg sa jo selvfølgelig ingenting. Jeg ville bo på hotell jeg også, jeg ville være sammen med gode nye venner, og jeg var alltid på parti med min mor.
Slik gikk det til at sannheten ” Det er ikke lov å bo på hotell i den byen man bor i”, satte seg fast i meg, og at jeg flere år senere, før bryllupsnatten, måtte gjøre en lynkjapp voksenvurdering på om denne kunnskapen var ”fleip eller fakta”. Det er noe med det som mammaer sier, det ligger lagret om vi vil det eller ikke. Og jeg gjør meg tanker om hva jeg har plantet i mine håpefulle uten å vite det. 🙂