Tilbake til bålet – små steg mot gamle ferdigheter
Noen ganger trenger vi bare et bål, litt ro – og følelsen av å kunne noe med hendene.
For ikke mange tiår siden kunne de fleste lage mat over bål, lese kart uten GPS, og visste at et hull i bakken kunne være enten do eller kjøleskap. Noe av den kunnskapen har sklidd ut av hendene våre gjennom generasjoner, men kanskje er det ikke for sent å hente den tilbake??
Selv tilbrakte jeg mye av barndommen i fjæra og på hytta, omgitt av naturens egen lærebok. Speideren tok det hele et steg videre: Jeg kunne grave latrine, overnatte ute i all slags vær, og finne veien med kart og kompass. Vi lærte å klare oss selv, og det var en selvfølge at naturen var både en lekeplass og et matkammer. I dag virker det som om mye av denne kunnskapen er på vei ut.
Hva skjedde egentlig?
Det er lett å skylde på teknologien, butikkene med alt lett tilgjengelig, og det faktum at vi sjelden trenger å klare oss selv. Men kanskje handler det også om at vi ikke har overført nok av denne kunnskapen videre. Krigsårene satt i ryggmargen til mine besteforeldre, men for min generasjon ble historiene mer teori enn praksis. Selv har jeg prøvd å gi videre noe av dette til barna mine, men hvor mye sitter egentlig igjen?
Heldigvis er vi i ferd med å ta tilbake litt av det tapte. Folk fermenterer, sanker og baker surdeigsbrød som aldri før. Det er som om vi innerst inne vet at det er godt for oss – ikke bare å spise naturlig mat, men også å kunne skape noe selv.
Surdeigsbaking – et lite eventyr Problemet? Jeg er ikke sikker på om jeg klarer å holde en surdeig i live. Jeg mener – jeg har ikke engang tillit til at mine egne potteplanter overlever. (Jfr. at det er sukkulenter som passer best hos meg.)
Men optimistisk som jeg er, gikk jeg i gang. Jeg leste artikler, så videoer og fant ut at folk snakker om surdeigsstarteren sin som om den er et husdyr. Fôringstider, temperaturkontroll, eget navneskilt? Etter noen dager med tvil måtte jeg ringe min venninne Irene: 'Er det normalt å føle seg som en småbarnsmor når man baker brød?' Hun lo og sa ja, og kom meg til unnsetning med en surdeigstarter hentet fra sin egen. Så nå har jeg en surdeig – og en mild følelse av ansvarspanikk. Men kanskje det er på tide å gi det et forsøk? Jeg ønsker desperat å lykkes med dette – eller i det minste ikke drepe surdeigen før den rekker å få et navn.
Hvis det går galt, kan jeg alltid bake et helt vanlig brød og kalle det en moderne tolkning.
Hvordan kan vi ta tilbake litt av den tapte kunnskapen? Det trenger ikke være så komplisert. Kanskje noe av dette kan inspirere:
Start smått. Spør noen eldre om en ferdighet de kan. Eller bare prøv noe nytt og se hva som skjer.
Lær av andre. Finn en speider, en bonde, eller noen som kan noe du vil lære. Eller bli den personen selv.
Tilpass det moderne livet. Du trenger ikke gå fullstendig Lars Monsen, men kanskje prøve å tenne et bål, lage noe fra bunnen av, eller la mobilen ligge når du går deg en tur?
Gjør det sammen. Ta med barn, barnebarn eller venner på en liten utfordring – lær noe nytt sammen og le av det som går galt.
Gi deg selv lov til å feile. Kanskje brødet blir steinhardt, eller du mister retningen i skogen. Det er en del av moroa!
Se på det som små gleder. Det handler ikke om å bli selvbergingsekspert, men om å finne gleden i å mestre noe selv. Start smått. Lær én ting av en eldre generasjon, eller prøv en gammel ferdighet på nytt.
Likevel er jeg optimist. Unge folk i dag er både smarte og tilpasningsdyktige. De løser ting på sin egen måte – kanskje ikke med kompass og latrine, men med nye ideer, ny teknologi og en vilje til å lære. Kanskje er løsningen et sted i møtet mellom det gamle og det nye?
Har du noen gamle ferdigheter du vil ta opp igjen – eller noe nytt du vil lære? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet! Og om du likte dette innlegget, er det selvfølgelig lov å dele det videre. 😊
